Ett farväl av en gammal vän

Max bodde inte här där jag bodde när jag växte upp. Max hamburgare alltså.  Då fanns bara Mc Donalds att välja på om man ville ha snabbmat. Vi klagade inte, det var ju där man skulle hänga i tonåren. När jag åkte till platser där Max fanns så stannade vi till, de hade goda hamburgare och det gick ganska snabbt att få maten. Det var en fin relation vi hade jag och Max. Om jag kände för att tvinga i mig lite hamburgare så var det vad som gällde.

När jag blev äldre valde jag att bara äta vegetarisk mat. Inga döda djur. Max vegetariska burgare sparkar de andra kedjornas burgare hästlängder och när Max dessutom införskaffade Dill i Dill dippen så var kärleken förseglad. Vi hade det bra jag och Max.

Idag äter jag mycket nyttigare, sällan hamburgare och mycket oftare hemma. Men det händer ibland att familjen åker till Max ändå. För att ibland vill man bara ha mat lite fort när man är på väg från en aktivitet till en annan.
Och så var fallet igår. Efter yoga, på väg ut på sjön för att åka skidor så sa vi att”vi tar bara en lite snabbis på Max så vi fort kommer igång”. Och då mindes jag varför jag sällan gick till Max längre. Först och främst – vi har vuxit i från varandra. Friterad potatis i pinnform smakar inte lika gott som det gjorde för några år sedan. Men det kan man leva med.

Att få vänta i över 20 minuter på att få beställa, trots ingen före i kassan är därimot mindre acceptabelt. Att det sen tar 20 minuter till efter att beställningen är tagen till att någon pratar med mig igen är obeskrivligt. Expresskassan och Drive Through kunderna fick sin mat och kunde äta och lämna stället innan jag eller mina hungriga barn ens fått maten. Och då tänker jag att expresskassan finns väl till för att avlasta kassapersonalen? I går så var det snarare så att kassapersonalen prioriterade dem före oss som stått i kö för att få maten. Men så mindes jag, att gången innan beställde jag på expressautomaten, fick ett kvitto och blev bortglömd, så hugget som stucket. Efter 40 minuter längst fram i kassan där jag EN endaste gång blivit tilltalad förutom i samband med beställning så fick vi maten – då fattades halva vår beställning och jag fick säga till ännu en gång.

Allt det här hade jag kunnat leva med. Men det värsta sveket återstår. De har tagit bort Dill i Dilldippen ur sortimentet. 

Så när snabbmat gick från att vara snabbmat till väntmat och gick från att vara gott till fettigt så skriver jag nu till dig Max – tack för en fin relation – men den är över nu. Det är inte bara du, men inte heller bara jag. Adjö.

Ett farväl av en gammal vän

Max bodde inte här där jag bodde när jag växte upp. Max hamburgare alltså.  Då fanns bara Mc Donalds att välja på om man ville ha snabbmat. Vi klagade inte, det var ju där man skulle hänga i tonåren. När jag åkte till platser där Max fanns så stannade vi till, de hade goda hamburgare och det gick ganska snabbt att få maten. Det var en fin relation vi hade jag och Max. Om jag kände för att tvinga i mig lite hamburgare så var det vad som gällde.

När jag blev äldre valde jag att bara äta vegetarisk mat. Inga döda djur. Max vegetariska burgare sparkar de andra kedjornas burgare hästlängder och när Max dessutom införskaffade Dill i Dill dippen så var kärleken förseglad. Vi hade det bra jag och Max.

Idag äter jag mycket nyttigare, sällan hamburgare och mycket oftare hemma. Men det händer ibland att familjen åker till Max ändå. För att ibland vill man bara ha mat lite fort när man är på väg från en aktivitet till en annan.
Och så var fallet igår. Efter yoga, på väg ut på sjön för att åka skidor så sa vi att”vi tar bara en lite snabbis på Max så vi fort kommer igång”. Och då mindes jag varför jag sällan gick till Max längre. Först och främst – vi har vuxit i från varandra. Friterad potatis i pinnform smakar inte lika gott som det gjorde för några år sedan. Men det kan man leva med.

Att få vänta i över 20 minuter på att få beställa, trots ingen före i kassan är därimot mindre acceptabelt. Att det sen tar 20 minuter till efter att beställningen är tagen till att någon pratar med mig igen är obeskrivligt. Expresskassan och Drive Through kunderna fick sin mat och kunde äta och lämna stället innan jag eller mina hungriga barn ens fått maten. Och då tänker jag att expresskassan finns väl till för att avlasta kassapersonalen? I går så var det snarare så att kassapersonalen prioriterade dem före oss som stått i kö för att få maten. Men så mindes jag, att gången innan beställde jag på expressautomaten, fick ett kvitto och blev bortglömd, så hugget som stucket. Efter 40 minuter längst fram i kassan där jag EN endaste gång blivit tilltalad förutom i samband med beställning så fick vi maten – då fattades halva vår beställning och jag fick säga till ännu en gång.

Allt det här hade jag kunnat leva med. Men det värsta sveket återstår. De har tagit bort Dill i Dilldippen ur sortimentet. 

Så när snabbmat gick från att vara snabbmat till väntmat och gick från att vara gott till fettigt så skriver jag nu till dig Max – tack för en fin relation – men den är över nu. Det är inte bara du, men inte heller bara jag. Adjö.

Oda-Nikolines ettårsønsker!


...eller, rettere sagt er det vel mammas ønsker for Oda, men poteito potato :) Here goes

- Div. fra Bitteliten i byen, se ønskeliste på disken
- Hello Kitty lekeovn
- Ullbodyer og longs (trenger flere sett nå som hun begynner i bhg)
- Hals/bøff/halslue
- reima votter (trenger flere par pga bhg)
- Kule, fargerike klær i str. 86. feks skjørt, joggedress, onepiece, jeans, tights, gensere, topper, hettejakker. Massemasse fint på Cubus og lindex i "stor jente"avd ;)
- Bamse verdens sterkeste bjørn-klær (lindex)
- biler og togbane (Må passe på likestillinga vet dere)
- Matboks og drikkeflaske til barnehagen
- Sekk til barnehagen
- Prikkete fleecejakke og matchende lue fra Polarn O. Pyret

Året med Oda-Nikoline



Jeg tenkte at en fin måte å restarte bloggen på var å skrive om året som har gått. Det har vært et år fylt med de største kontraster et menneske kan oppleve - fra ubeskrivelig lykke til en like ubeskrivelig håpløshet. Jeg har vært langt nede i de siste ca 9 månedene. Jeg følte meg veldig alene som forelder og i forholdet, som etter hvert tok slutt. Bodde hos mamma med Oda-Nikoline mer eller mindre i strekk fra juni '11 til februar '12.

Oda har vanvittig nok sluppet unna påvirkning av mammas psyke, noe mamma'n takker Gud for hver kveld. Truls stiller opp nå, og det er veldig deilig. Da kan jeg konsentrere meg om å være en annen enn mamma-Eirin mens jeg vet hun er trygg.

Her kommer en timeline om vakreste min <3

under 1 mnd:

1 mnd: skogtur
Skogtur

nesten 2 mnd: Morfarkooos <3

5 mnd ca:

7,5 mnd


Undervannsbilder :D desember, 10 mnd;

Aketur, 11 mnd:




Det var en oppdaterinf jeg er stolt av, tok tid da men. Nå er det snart TANNLEGEVAKTA.. uff... tannverkhelvette

Forventninger

Når du tror at noe skal være varmt og det blir kaldt så blir det mye kaldere enn om du visste at det var kaldt.

Som for eksempel, du skal ut å gå til butikken, det er sol ute og det ser ganske varmt ut, du tar derfor ikke på deg lue og tar ikke på det varmeste skjerfet. Det er desverre -3 ute selv om det er sol og du fryser hele veien frem og hele veien tilbake. MEN dersom det er overskyet og blåser ute kler du godt på deg tar på ekstra varm lue og skjerf og den varmeste jakken. Det er -20 ute og du fryser ikke betraktelig.

SLIK blir varmt mye kaldere enn kaldt!

Og hvis noen lurte, jeg kom hjem for 30 minutter siden og ligger enda under dynen og varmer meg.
Posted in Ukategorisert

Det er ikkje godt å vite

Det er ikkje altid, at alt er verdt stevet. Men kanskje strevet er verdt noe. Ein veit aldreg, og spesielt ikkje om ein ikkje strevar.

Kanskje prosessen er det ein søkar og ikkje målet i seg sjølve. Det er ikkje godt å seie.
Posted in Ukategorisert

Upp och hoppa!

De senaste dagarna har Hilma börjat ställa sig upp i sängen när hon vaknar, både på natten och efter tupplurarna på dagen. Oftast är det en såhär glad tjej man möter när man kikar in i sovrummet!


Förskoledjungeln

Jag har börjat kolla runt på olika förskolor inför hösten. Uppsala kommun har en bra hemsida för det, där man dels kan se alla förskolor på en karta, och dels gå in och läsa om varje förskola. Häromkvällen satt jag och plöjde föräldraenkäter från olika förskolor i Luthagen. Den som ligger bäst till i mina ögon just nu är Hällby förskola, som dels ligger bara några hundra meter från vår kommande lägenhet, har en rejäl utegård och verkar ha nöjda föräldrar. Att kolla förskolor känns både viktigt och roligt!


Hvor langt kan et blogginlegg egentlig være?

Jeg har tenkt en stund nå, og uten å egentlig ha kommet frem til noe svar så velger jeg å dele det. For det er ikke altid svaret gir folk noe, det er veien dit. Jeg har altså tenkt på lengden av et blogginnlegg, hvor langt kan det være? Så klart kommer det ann på tema, det er definitivt mer å skrive om en larve, enn en grå stein. Men det kommer jo også ann på hvor innteresert man er i steinen og larven. For kan man mer om tema, er det mer å skrive.

Ordvalget har også noe å si på hvor langt blogginlegget blir, dersom jeg velger å bruke mest mulig lange ord, med vakre adjektiver og spennende synnonymer blir blogginnlegget lengre, men også mer phatos og forståelse gjennom synonymene. Men tilbake til spørsmålet med dette innelgget, hvor langt kan et blogginnlegg være? Teknisk sett er det få begrensinger, blogger har nok ingen ende, det er nok mer jeg som setter begrensingene for hvor langt jeg orker å skrive. Så hvor langt orker jeg å skrive, og i så fall hvor langt gidder folk å lese. Er det interesant for deg å lese dette? Får du noe ut av det? Begynner du selv å fundere over spørsmålet, eller kanskje du bare sitter å småflirer å tenker at dette, det bryr du deg egentlig ikke om, og det kan være det samme hvor langt et blogginnlegg er. Men nå er du kanskje blitt lei av å lese om egentlig ingenting, og tenker at snart må det vel komme en slags konklusjon, det må bli et svar på spørsmålet. Og et svar skal du få, for om jeg ikke gir noe svar vil du bli skuffet og tenke at mine innlegg ikke har noen mening og slutte å lese. Så min tanke er at blogginnlegg, ikke skal overstive en dataskjerm sin lengde. Dersom du må skrolle, blir historien for lang, hvertfall om det er om livet ditt. MEN om det er om noe du brenner for: kanskje stein eller larver. Da kan jeg godt lese flere dataskjerm lengder. Men nå er dette innlegget slutt. Ikke noe mer å lese om dette tema, for nå. Kanskje en annen gang.
Posted in Ukategorisert