For en fin følelse.
Så herlig, å komme i orden på den nye hybelen.
Fin utsikt.
Grei nabo.
Alt i orden på hybelen.
Større skapplass.
Større bokhylle.
Helt egen postkasse.
Ny adresse. (den sliter jeg litt mer med)

Ny innflyttet er egentlig veldig fint, og jeg greide å bare knuse et glass. Så veldig fornøyd.
Og jeg hadde ikke greid det uten, Ingvild og Hege. Dere er fantastiske og utrolig snille. Og sterke!
Tror det blir immari fint å bo her :)

Har endelig bestemt meg. Jeg flytter. Ikke fordi jeg hater naboene, hadde det vert grunnen hadde jeg flyttet sist semester. Grunnen er at de fleste jeg er med bor på den andre studenthybelen, så jeg vil være nærmere dem slik at det går ann å spise middag sammen uten at det blir for stress. I tillegg er jeg lei av narchspil og forspil og alt det der som er på dette studenthjemmet, det er nemlig nærmere byen og derfor billigere å komme seg til byen med taxi, en kan til og med gå. Uansett jeg flytter og jeg gleder meg :)
Det blir fint!

Just as important as getting started is knowing when its finished, and what to do next.

Når du tror at noe skal være varmt og det blir kaldt så blir det mye kaldere enn om du visste at det var kaldt.

Som for eksempel, du skal ut å gå til butikken, det er sol ute og det ser ganske varmt ut, du tar derfor ikke på deg lue og tar ikke på det varmeste skjerfet. Det er desverre -3 ute selv om det er sol og du fryser hele veien frem og hele veien tilbake. MEN dersom det er overskyet og blåser ute kler du godt på deg tar på ekstra varm lue og skjerf og den varmeste jakken. Det er -20 ute og du fryser ikke betraktelig.

SLIK blir varmt mye kaldere enn kaldt!

Og hvis noen lurte, jeg kom hjem for 30 minutter siden og ligger enda under dynen og varmer meg.

Det er ikkje altid, at alt er verdt stevet. Men kanskje strevet er verdt noe. Ein veit aldreg, og spesielt ikkje om ein ikkje strevar.

Kanskje prosessen er det ein søkar og ikkje målet i seg sjølve. Det er ikkje godt å seie.

Jeg har tenkt en stund nå, og uten å egentlig ha kommet frem til noe svar så velger jeg å dele det. For det er ikke altid svaret gir folk noe, det er veien dit. Jeg har altså tenkt på lengden av et blogginnlegg, hvor langt kan det være? Så klart kommer det ann på tema, det er definitivt mer å skrive om en larve, enn en grå stein. Men det kommer jo også ann på hvor innteresert man er i steinen og larven. For kan man mer om tema, er det mer å skrive.

Ordvalget har også noe å si på hvor langt blogginlegget blir, dersom jeg velger å bruke mest mulig lange ord, med vakre adjektiver og spennende synnonymer blir blogginnlegget lengre, men også mer phatos og forståelse gjennom synonymene. Men tilbake til spørsmålet med dette innelgget, hvor langt kan et blogginnlegg være? Teknisk sett er det få begrensinger, blogger har nok ingen ende, det er nok mer jeg som setter begrensingene for hvor langt jeg orker å skrive. Så hvor langt orker jeg å skrive, og i så fall hvor langt gidder folk å lese. Er det interesant for deg å lese dette? Får du noe ut av det? Begynner du selv å fundere over spørsmålet, eller kanskje du bare sitter å småflirer å tenker at dette, det bryr du deg egentlig ikke om, og det kan være det samme hvor langt et blogginnlegg er. Men nå er du kanskje blitt lei av å lese om egentlig ingenting, og tenker at snart må det vel komme en slags konklusjon, det må bli et svar på spørsmålet. Og et svar skal du få, for om jeg ikke gir noe svar vil du bli skuffet og tenke at mine innlegg ikke har noen mening og slutte å lese. Så min tanke er at blogginnlegg, ikke skal overstive en dataskjerm sin lengde. Dersom du må skrolle, blir historien for lang, hvertfall om det er om livet ditt. MEN om det er om noe du brenner for: kanskje stein eller larver. Da kan jeg godt lese flere dataskjerm lengder. Men nå er dette innlegget slutt. Ikke noe mer å lese om dette tema, for nå. Kanskje en annen gang.

Det er så kaldt at når du puster ut luften og den kommer tilbake i fjeset fester den seg i øyenbrynene som is. Da er det temmelig kaldt, og en skulle ønske at en slapp å gå ut døren og bare kunne ligge under dynen.

Har begynt, eller hvertfall prøvd å begynne å skrive 15 minutter hver dag. Det skal ikke handle om noe speielt, bare skrive. Det skal skje om morgenen før jeg får tid til å utsette det, og da skal hjærnen være best (har jeg hvertfall lest). Det som stopper er jo motivasjonen når det ikke skal skrives om noe spesielt så blir det fort at jeg bare skriver det jeg ser, og det er jo ikke speielt mye spennende å se om morgenen. Det er mørkt og du er fremdeles forvirra av drømmene dine.

Men jeg har jo fått krotet ned litt av hvert, og noe er ikke så halvgalt. Her er litt av det:

Tick. Det føles som om klokken har stoppen. Jeg trekker inn pusten, raskt. Holder den der, i noe som virker som en evighet. Slipper den ut igjen, tack. Klokken forsetter. Dette forundrer meg. Tick, klokken har ikke stoppet. Tick, tack, tick, tack. Merkelig, underlig. Tiden forsetter. Betyr ikke noe av det som skjer med meg noe for tiden? Tick, tack, tick, tack, tick, TACK.

Vet ikke om det er noe som kommer til å vare, men skriving fasinerer meg, så jeg skal nok prøve, bare jeg greir å stå opp tidlig nok.

Det er de dagene som raser avgårde og som er så fantastiske at du føler at du flyr. Og så er det de dagene hvor du føler at du sitter fast i et klister og egentlig bare vil legge deg ned og gi opp. Mellom disse dagene er dagene hvor du ikke helt vet om du er glad eller deppa, og det er egentlig de verste dagene. Du greier liksom ikke å finne ut om du vil gjemme deg under dynen å lese eller bare sitte å stirre på tv og tenke ingenting.

De dagene. Dager som kommer og går. Hadde vert fint om det snart ble vår.

Jeg har forandret utformingen på bloggen, rett og slett fordi jeg hadde blitt så lei den gamel utformingen at jeg ikke orket å blogge. Nå er det forandring og forandring fryder som regel. Bor sett fra om det er en forandring du ikke liker, da fryder den svært lite.